Funksjonelle vs isolerte øvelser  – hva er egentlig best? 

Trening handler om å tilføre et stimuli og med dette forsøke å oppnå en ønsket respons. I rehabiliteringssammenheng er det flere hensyn å ta enn bare styrkeutvikling og muskelvekst. Vi må også vurdere den enkelte øvelsen og totalprogrammets påvirkning på andre strukturer som kan ha økt følsomhet og toleranse for belastning, etter f. eks en operasjon. Smerte spiller også inn som en faktor, og blir denne sterk nok kan den forstyrre aktiveringsmønsteret i muskulaturen. Det blir derfor viktig å finne øvelsene som gir best mulig stimulering av muskulaturen, samtidig som vi unngår mest mulig av de negative effektene.  
 
Innledningsvis i et rehabiliteringsforløp bruker vi ofte isolerte øvelser som en komponent i treningsprogrammet for å sikre at vi oppnår aktivering av ønsket muskulatur. Om man tenker seg en pasient etter en kneoperasjon vil en typisk isolert øvelse være stramming av quadricepsmuskelen mange ganger per dag. Samtidig jobber vi helt fra starten med funksjonelle øvelser i form av f. eks å stå på et bein, lette utfall og knebøy. Lengre ut i rehabiliteringsforløpet vil man gradvis søke å tilnærme seg pasientens egne mål og krav. Hva skal vedkommende tilbake til? Snakker vi om en person som liker å gå i marka eller på fjellet, eller skal han/hun tilbake på fotball- eller håndballbanen? Øvelsene vi da legger opp til være funksjonelle i forhold til hva hver enkelt pasient skal tilbake til.
 
Treningstrender forandrer seg over tid, men en sannhet vil alltid gjelde; man blir bedre på akkurat det man øver på. Dette kalles spesifisitetsprinsippet, og gjelder i alle former for læring. Det er derfor helt sentralt at vi vet hva den enkelte pasients eget funksjonsmål er, når pasient og fysioterapeut sammen staker ut kursen og legger en plan for å nå dette målet. Så da blir kanskje ikke spørsmålet enten isolert eller funksjonelt, men en kombinasjon.

På Rosenborgklinikken Fysioterapi ønsker vi å hjelpe deg å nå nettopp dine mål!